At åpenbaringen skulle finne sted en vakker sommerdag 2010 på Cloisters (CAMRA city of Edinburgh pub of the year 2010) var det vel ingen som skulle tro. For all del, en vakker pub, med herlig ambience og et vakkert dugglag (av pisspreik) på innsiden av de fine vinduene. Jeg sto der med en pint i hånda, men kjente umiddelbart en eim av skuffelse og oppvåkning: det er en grunn til at britene serverer pisslunka øl!
Historisk sett ble dette gjort fordi man ikke hadde noen form for kjøleappuratus, men kan ikke ivaretakelsen av denne tradisjonen (ja, de kjøler den til riktig temperatur nå) også gjort at smaksrikt øl ikke har klart å manisfistere seg som en kultur? Altså, ser man på mikrobryggtradisjonen som har tatt helt av i USA siden 80-tallet og som også er godt i gang her i Norge, så baserer de seg på klassiske og i utgangspunkte britiske øl-sorter. Hvorfor blir da kraftig hårvekst på ryggen, som norsk-amerikansk smaksrikt mikrobrygg, verdsatt, mens britiske varianter av britisk øl forblir impotent? Misforstå meg rett, alt øl er i bunn og grunn kommersiet brygget og de øl som appellerer til fest (svært ofte de som smaker minst og irriterer færrest) vil derfor selge mest og overlever. Men kan det også hende at britiske bryggeriers for store tro på den velutviklede britiske gane og for snevert markedssyn om den store omverdenen (etter gjentatte sommerferier til Blackpool), selvfølgelig kombinert med en lønnsforskjell-drevet heltestatus av et mannsideal ernært på frityrfett og alkohol, har satt en stopper for smakssterkt øl til fordel for øl man kan drikke svært mange av? Eller har det britiske folk en genfeil som gir dem en eksepsjonell sensetiv tunge?
Vel, dette var noen tanker som streifet meg da jeg sto på Cloisters og skulle nyte bartenderens anbefalte, men sterkest av alle var følelsen av at jeg har blitt lurt hele mitt liv til å tro at britisk øl er så forbanna bra. Beklager, men det har tatt meg over 30 år å forstå at dette er helt feil. Skal man slenge en stereotyp beskrivelse på noe så er det nettopp britisk øl som smaker som å elske i en kano! Ja, et kjønnshår unna vann, pent oversatt fra montypythonsk.
Med større fare for skrumplever enn selvskryt må jeg bare fortelle at jeg har vært på alle anbefalte puber i Edinburgh. Bow Bar, Tomsons, Cumberland Bar, Blue Blazer, Cask and Barrell - nevn noe annet og jeg har sikkert vært der også. Uten unntak smaker nesten alt såkalt kjennerøl på disse pubene som vann og må derfor serveres varmt for å i det hele tatt smake noe som helst. Har man først vennegjort seg med en verden av smakrikt øl, føles fryktelig mange av de britiske pubene derfor som et skritt tilbake isteden for et skritt fram. I beste fall står pubene på stedet hvil siden 1800-tallet.
